Estisk sangfestival i samklang og disharmoni

Estland har sterke sang- og musikktradisjoner. Nålevende komponister som Arvo Pärt, spennende rockeband som Ultima Thule, kortradisjoner og høye plasseringer i Grand Prix er bare en liten del av det mangfoldige estiske musikklivet. Siden 1869 har det i Estland vært arrangert nasjonale sangfestivaler. Her kombineres mange av de estiske sang- og musikktradisjonene med nasjonale sanger, og sangfestivalene er blitt et forum for estiske nasjonale følelser. Den 3. og 4. juli 1999 ble den tradisjonsrike estiske sangfestivalen for 23. gang avholdt i Estlands hovedstad Tallinn. Publikum, som talte omkring 150 000 mennesker, kunne oppleve et repertoar bestående av både Händel og Verdi og estiske folke og -nasjonalsanger fremført av i alt 24 000 sangere og musikere. Oppslutningen om sangfestivalen er imponerende når man vet at det bare bor 1,5 millioner mennesker i Estland. Ca. 38% av den estiske befolkningen er etniske russere og de holdt seg i all hovedsak borte fra årets sangfestival.

Sangfestivalen har gjennom sin 130 årige historie fungert som estisk nasjonal opposisjon mot tsarherredømmet og sovjetstyret, feiret estisk selvstendighet (1920-1940 og 1991-) og vært en arena for estisk nasjonalisme og sangtradisjoner. Den estiske komponisten Veljo Tormis sier at estere gjennom sang har gitt uttrykk for nasjonal identitet og at sangen utgjorde Estlands frihetskamp. Den estiske løsrivelsesprosessen fra Sovjet kalles da også "Den Syngende Revolusjon". Sangfestivalen anno 1999 har ikke den samme sterke nasjonale betydningen som for eksempel sangfestivalen i 1989 som representerte startskuddet for "Den Syngende Revolusjon" og som, sammen med perestrojka, førte til estisk selvstendighet i 1991. Men sangfestivalen er stadig en unik nasjonal begivenhet som mangler sidestykke i Norden. Gamle og unge estere samles på sangområdet utenfor Tallinn og det hele er et imponerende skue med sangere i fargerike nasjonaldrakter og et feststemt og engasjert publikum. Samtidig med sangfestivalen arrangeres også en dansefestival. Tradisjonen med å avholde dansefestivaler er nyere enn sangfestivalene, men dansere i alle aldre som fremfører tradisjonelle estiske danser fyller med letthet Kalev sportsstadion i Tallinn tre dager på rad, selv om repertoaret er det samme hver dag. At både sang- og dansefestivalene arrangeres samtidig forsterker den enorme feringen og markeringen av nasjonale tradisjoner.

På åpningsdagen av festivalen paraderer alle deltakerne fra gamlebyen i Tallinn og ut til sangområdet. Paraden tar over tre timer og langs gatene møter folk fulltallige opp for å se de forskjellig nasjonaldraktene og for å finne kjente fjes i mengden. Når publikum, sangere og musikere er samlet på sangområdet innledes festivalen med den estiske nasjonalsangen (som for øvrig har samme tone som den finske, men en annen tekst). Etter en vakker fremførelse av nasjonalsangen setter publikum seg i stillhet uten å klappe eller bifalle fremførelsen. Så følger en sermoniell tenning av en festivalild akkompagnert av taktfast klapping fra publikum og den estiske presidentens tale. Endelig braker selve festivalen løs med Halleluja koret fra Messias, Carl Orffs O Fortuna og utdrag fra estiske operaer, symfonier og utallige tradisjonelle nasjonale sanger. Ellers er festivalen, som så mange andre festivaler, preget av køer ved "fast food"-bodene, som typisk serverer sjasjlyk, pølser og hamburgere, og en evig jakt etter en kald utgave av det fortreffelige estiske ølet Saku. Festivalens siste dag avsluttes alltid med samme sang: Mu isamaa on minu arm, som litt omtrentlig betyr mitt faderland er min glede. Når den siste sangen fremføres fylles scenen til randen og selve sanggrunnen syder av liv og stemning. Og det er dette øyeblikket hvor scenen blir fullere enn man trodde var mulig og stemningen ligger tykk utover området, alle har ventet på. Hvis man betrakter den halvmåneformede scenen fra toppen av sanggrunnen ser scenen og sanggrunnen ut som en fargerik og gigantisk maurtue i stadig bevegelse. Scenen og publikum går i ett og lyden fra det enorme og enstemmige koret overdøver vær og vind og suset fra det mer enn fulltallige publikumet. Etter å ha opplevd sangfestivalen på nært hold forstår man hvilken kraft denne sangtradisjonen egentlig har og det blir lett å forestille seg at sovjetstyrkene ikke turte å bryte opp en tilsvarende forsamling i 1989.

Som besøkende utlending nyter man stemningen og den høye kvaliteten på de forskjellige korene, men man føler seg også som en inntrenger, for denne helgen er estisk. Sangfestivalen er en unik anledning for estere til å oppleve samhold, høre kjære musikkstykker og å manifestere sin nasjons særegne kultur. Ved første øyekast virker denne helgen preget av enhet og harmoni. Denne imponerende og unike sangfesten har imidlertid en annen klang for den store russiske minoriteten i Estland. For mange av russerne ble den varme julihelgen brukt i sommerhuset, til oppusning eller en tur på stranden - hvis det da var mulig å komme ut av byen hvor mange veier var stengt p.g.a. paraden og trafikkaos rundt sanggrunnområdet. I paraden gjennom byen kunne man se russere på vei hjem fra helgens handletur diskre forsøke å krysse gatene via åpninger i folketoget.

Et ungt russisk par jeg kjenner, som hadde tapetsert vegger og malt tak i løpet av helgen, hadde litt ulike syn på festivalen. Den unge russiske kvinnen som er født i St. Petersburg, men oppvokst i Tallinn og snakker både estisk og russisk, hadde selv vært med som sanger under Sovjettiden. Sangfestivalene ble også arrangert mens Estland var en del av Sovjetunionen, men da alltid med et kommunistisk tilsnitt. Hun husket dette som en fin opplevelse, men følte seg ikke lenger velkommen som tilskuer. Og det ville heller ikke være naturlig for henne å opptre som sanger ikledd en estisk nasjonaldrakt. Mannen hennes som er født og oppvokst i Tallinn, da familien hans kom til Estland i løpet av Tsarperioden, var mer negativ i sine uttalelser. Han gjorde narr av sangtekstene som han mente var meningsløse og bare inneholdt en latterlig lovprisning av Estland. Begge sa at de savnet det internasjonale preget over sangfestivalen. Etter frigjøringen hadde festivalen fått et utelukkende nasjonalt preg og utenlandske kor deltok sjelden.

Det er lett å forstå at det er vanskelig for etniske russere i Estland å sette pris på sangfestivalen. Det er også forståelig at esterne selv ikke ønsker russisk deltagelse i festlighetene. Selv om en stor del av Estlands befolkning tydelig er ekskludert fra deltagelse i et av landets mest samlende arrangement, er det sjelden åpne konflikter mellom estere og russere. Men Estland har likevel en problematisk etnisk situasjon, med en stor minoritet som tilhører det som blir betraktet som den tidligere okkupasjonsmakten boende i landet. Til daglig er det relativt lite kontakt mellom estere og russere. Det er sjelden at estere og russere inngår ekteskap med hverandre og de jobber ofte på forskjellige steder. Russere som ikke behersker estisk utelukkes fra mange stillinger i det estiske samfunnet. Men også russere som snakker estisk og har en høy utdannelse har ofte problemer med å få jobber de er kvalifisert til på grunn av deres etniske bakgrunn. Russiske familier bor i all hovedsak i forstedene til Tallinn som ble bygd i Sovjetperioden. Her bor det også mange estere, men det er også relativt vanlig for en estisk familie å bo i en enebolig. På denne måten segregeres russere og estere både på arbeidsmarkedet og i det sosiale liv. Grunnene til at konfliktene sjelden kommer til overflaten kan være mange. Estland er et av de landene i den gamle sovjetblokken som har klart overgangen til et nytt system relativt bra. Både estere og russere har dermed en følelse av at det er godt å bo i Estland i forhold til for eksempel Russland. Og ingen ville tjene på å ødelegge den ordenen som eksisterer. For en utenforstående er det lett å føle et svakt ubehag ved at sangfestivalen er en så åpenlys feiring av den estiske kulturen og ikke inkluderer russisk kultur i det hele tatt. Men dette er en vanskelig situasjon og med tiden til hjelp blir det kanskje plass til en tydeligere markering av det russiske særpreget i Estland. Kanskje vil Estland om noen år føle seg så sikre på sin egen identitet som nasjon at de kan betrakte den russiske etniske minoriteten som et nyttig og fruktbart bidrag til det estiske samfunnet. Men enn så lenge holder russerne seg klokelig i bakgrunnen og lar esterne feire seg selv og sin unike kultur uten å kreve en tilsvarende markering av russisk kultur i Estland.