Estland har sterke
sang- og musikktradisjoner. Nålevende komponister som Arvo
Pärt, spennende rockeband som Ultima Thule, kortradisjoner og høye
plasseringer i Grand Prix er bare en liten del av det mangfoldige estiske
musikklivet. Siden 1869 har det i Estland vært arrangert nasjonale
sangfestivaler. Her kombineres mange av de estiske sang- og musikktradisjonene
med nasjonale sanger, og sangfestivalene er blitt et forum for estiske
nasjonale følelser. Den 3. og 4. juli 1999 ble den tradisjonsrike estiske
sangfestivalen for 23. gang avholdt i Estlands hovedstad Tallinn. Publikum,
som talte omkring 150 000 mennesker, kunne oppleve et repertoar bestående
av både Händel og Verdi og estiske folke og -nasjonalsanger fremført
av i alt 24 000 sangere og musikere. Oppslutningen om sangfestivalen
er imponerende når man vet at det bare bor 1,5 millioner mennesker i
Estland. Ca. 38% av den estiske befolkningen er etniske russere og de
holdt seg i all hovedsak borte fra årets sangfestival.
Sangfestivalen har gjennom sin 130
årige historie fungert som estisk nasjonal opposisjon mot tsarherredømmet
og sovjetstyret, feiret estisk selvstendighet (1920-1940 og 1991-) og
vært en arena for estisk nasjonalisme og sangtradisjoner. Den estiske
komponisten Veljo Tormis sier at estere gjennom sang har gitt uttrykk
for nasjonal identitet og at sangen utgjorde Estlands frihetskamp. Den
estiske løsrivelsesprosessen fra Sovjet kalles da også "Den Syngende
Revolusjon". Sangfestivalen anno 1999 har ikke den samme sterke
nasjonale betydningen som for eksempel sangfestivalen i 1989 som representerte
startskuddet for "Den Syngende Revolusjon" og som, sammen
med perestrojka, førte til estisk selvstendighet i 1991. Men sangfestivalen
er stadig en unik nasjonal begivenhet som mangler sidestykke i Norden.
Gamle og unge estere samles på sangområdet utenfor Tallinn og det hele
er et imponerende skue med sangere i fargerike nasjonaldrakter og et
feststemt og engasjert publikum. Samtidig med sangfestivalen arrangeres
også en dansefestival. Tradisjonen med å avholde dansefestivaler er
nyere enn sangfestivalene, men dansere i alle aldre som fremfører tradisjonelle
estiske danser fyller med letthet Kalev sportsstadion i Tallinn tre
dager på rad, selv om repertoaret er det samme hver dag. At både sang-
og dansefestivalene arrangeres samtidig forsterker den enorme feringen
og markeringen av nasjonale tradisjoner.
På åpningsdagen av festivalen paraderer
alle deltakerne fra gamlebyen i Tallinn og ut til sangområdet. Paraden
tar over tre timer og langs gatene møter folk fulltallige opp for å
se de forskjellig nasjonaldraktene og for å finne kjente fjes i mengden.
Når publikum, sangere og musikere er samlet på sangområdet innledes
festivalen med den estiske nasjonalsangen (som for øvrig har samme tone
som den finske, men en annen tekst). Etter en vakker fremførelse av
nasjonalsangen setter publikum seg i stillhet uten å klappe eller bifalle
fremførelsen. Så følger en sermoniell tenning av en festivalild akkompagnert
av taktfast klapping fra publikum og den estiske presidentens tale.
Endelig braker selve festivalen løs med Halleluja koret fra Messias,
Carl Orffs O Fortuna og utdrag fra estiske operaer, symfonier og utallige
tradisjonelle nasjonale sanger. Ellers er festivalen, som så mange andre
festivaler, preget av køer ved "fast food"-bodene, som typisk
serverer sjasjlyk, pølser og hamburgere, og en evig jakt etter en kald
utgave av det fortreffelige estiske ølet Saku. Festivalens siste dag
avsluttes alltid med samme sang: Mu isamaa on minu arm, som litt omtrentlig
betyr mitt faderland er min glede. Når den siste sangen fremføres fylles
scenen til randen og selve sanggrunnen syder av liv og stemning. Og
det er dette øyeblikket hvor scenen blir fullere enn man trodde var
mulig og stemningen ligger tykk utover området, alle har ventet på.
Hvis man betrakter den halvmåneformede scenen fra toppen av sanggrunnen
ser scenen og sanggrunnen ut som en fargerik og gigantisk maurtue i
stadig bevegelse. Scenen og publikum går i ett og lyden fra det enorme
og enstemmige koret overdøver vær og vind og suset fra det mer enn fulltallige
publikumet. Etter å ha opplevd sangfestivalen på nært hold forstår man
hvilken kraft denne sangtradisjonen egentlig har og det blir lett å
forestille seg at sovjetstyrkene ikke turte å bryte opp en tilsvarende
forsamling i 1989.
Som besøkende utlending nyter man
stemningen og den høye kvaliteten på de forskjellige korene, men man
føler seg også som en inntrenger, for denne helgen er estisk. Sangfestivalen
er en unik anledning for estere til å oppleve samhold, høre kjære musikkstykker
og å manifestere sin nasjons særegne kultur. Ved første øyekast virker
denne helgen preget av enhet og harmoni. Denne imponerende og unike
sangfesten har imidlertid en annen klang for den store russiske minoriteten
i Estland. For mange av russerne ble den varme julihelgen brukt i sommerhuset,
til oppusning eller en tur på stranden - hvis det da var mulig å komme
ut av byen hvor mange veier var stengt p.g.a. paraden og trafikkaos
rundt sanggrunnområdet. I paraden gjennom byen kunne man se russere
på vei hjem fra helgens handletur diskre forsøke å krysse gatene via
åpninger i folketoget.
Et ungt russisk par jeg kjenner,
som hadde tapetsert vegger og malt tak i løpet av helgen, hadde litt
ulike syn på festivalen. Den unge russiske kvinnen som er født i St.
Petersburg, men oppvokst i Tallinn og snakker både estisk og russisk,
hadde selv vært med som sanger under Sovjettiden. Sangfestivalene ble
også arrangert mens Estland var en del av Sovjetunionen, men da alltid
med et kommunistisk tilsnitt. Hun husket dette som en fin opplevelse,
men følte seg ikke lenger velkommen som tilskuer. Og det ville heller
ikke være naturlig for henne å opptre som sanger ikledd en estisk nasjonaldrakt.
Mannen hennes som er født og oppvokst i Tallinn, da familien hans kom
til Estland i løpet av Tsarperioden, var mer negativ i sine uttalelser.
Han gjorde narr av sangtekstene som han mente var meningsløse og bare
inneholdt en latterlig lovprisning av Estland. Begge sa at de savnet
det internasjonale preget over sangfestivalen. Etter frigjøringen hadde
festivalen fått et utelukkende nasjonalt preg og utenlandske kor deltok
sjelden.
Det er lett å forstå at det er vanskelig
for etniske russere i Estland å sette pris på sangfestivalen. Det er
også forståelig at esterne selv ikke ønsker russisk deltagelse i festlighetene.
Selv om en stor del av Estlands befolkning tydelig er ekskludert fra
deltagelse i et av landets mest samlende arrangement, er det sjelden
åpne konflikter mellom estere og russere. Men Estland har likevel en
problematisk etnisk situasjon, med en stor minoritet som tilhører det
som blir betraktet som den tidligere okkupasjonsmakten boende i landet.
Til daglig er det relativt lite kontakt mellom estere og russere. Det
er sjelden at estere og russere inngår ekteskap med hverandre og de
jobber ofte på forskjellige steder. Russere som ikke behersker estisk
utelukkes fra mange stillinger i det estiske samfunnet. Men også russere
som snakker estisk og har en høy utdannelse har ofte problemer med å
få jobber de er kvalifisert til på grunn av deres etniske bakgrunn.
Russiske familier bor i all hovedsak i forstedene til Tallinn som ble
bygd i Sovjetperioden. Her bor det også mange estere, men det er også
relativt vanlig for en estisk familie å bo i en enebolig. På denne måten
segregeres russere og estere både på arbeidsmarkedet og i det sosiale
liv. Grunnene til at konfliktene sjelden kommer til overflaten kan være
mange. Estland er et av de landene i den gamle sovjetblokken som har
klart overgangen til et nytt system relativt bra. Både estere og russere
har dermed en følelse av at det er godt å bo i Estland i forhold til
for eksempel Russland. Og ingen ville tjene på å ødelegge den ordenen
som eksisterer. For en utenforstående er det lett å føle et svakt ubehag
ved at sangfestivalen er en så åpenlys feiring av den estiske kulturen
og ikke inkluderer russisk kultur i det hele tatt. Men dette er en vanskelig
situasjon og med tiden til hjelp blir det kanskje plass til en tydeligere
markering av det russiske særpreget i Estland. Kanskje vil Estland om
noen år føle seg så sikre på sin egen identitet som nasjon at de kan
betrakte den russiske etniske minoriteten som et nyttig og fruktbart
bidrag til det estiske samfunnet. Men enn så lenge holder russerne seg
klokelig i bakgrunnen og lar esterne feire seg selv og sin unike kultur
uten å kreve en tilsvarende markering av russisk kultur i Estland.