Når de såkalte østeuropeiske samfunn
skal beskrives legges det ofte stor vekt på historier om vold, mafia,
prostitusjon og store økonomiske muligheter. Beskrivelsen av den tidligere
østblokken som et Eldorado for lettjente penger og ellers nesten hva
det skal være foregår både i vesten og innad i de østeuropeiske landene.
For norske og vestlige forretningsfolk i Tallinn utgjør mystifiseringen
av Øst-Europa gjennom representasjoner av området som farlig og hasardiøst,
blant annet i vestlig media, et viktig bilde av og en motivasjon for
å gjøre forretninger i Estland. Men historier om usikkerhet og kriminalitet
verserer også innad i Estland i både vestlige og lokale miljøer. Da
jeg, i 1996, gjorde et seks måneders antropologisk feltarbeid i Tallinn
blant norske og estiske forretningsfolk, ble jeg raskt oppmerksom på
alle de dramatiske historiene som ble fortalt om livet i Tallinn. Etter
en stund kunne jeg også selv ta del i disse samtalene og bidra med historier
om for eksempel ran, voldtekter og bombesprengninger som jeg hadde plukket
opp. Denne artikkelen vil ikke ta stilling til realiteten bak disse
historiene, men fokusere på hvordan de blir fortalt og på hvilken måte
de former både vestlige og estiske oppfatninger om Estland og Øst-Europa
generelt.
Etter Berlinmurens fall i 1989 strømmet
det på med fortellinger og bilder fra Øst-Europa i vestlig offentlighet.
Et eksempel fra Norge er filmen Jomfruene
i Riga som beskriver lyssky forretningsdrift i Baltikum, med norske
forretningsmenn som underholdes av vakre kvinner og drikker billig russisk
vodka, mens de tjener store penger på tvilsom forretningsdrift. Øst-Europa
har i tiden etter 1989 blitt betraktet som et vågalt, usivilisert, utfordrende
og ikke minst risikabelt sted. Siste tiders hendelser i det tidligere
Jugoslavia bare bekrefter dette. Til og med fra norsk regjeringshold
kom dette til uttrykk da tidligere handelsminister, Grete Knudsen, brukte
betegnelsen "...store utfordringer i [de østeuropeiske] landene"
for å beskrive situasjonen i området for norske forretningsfolk i Øst-Europa.
I en artikkel i Dagens Næringsliv har de baltiske statene blitt
betegnet som "Baltikum Bonanza". Samme avis intervjuet også
en norsk skrapmetallforhandler i Tallinn og beskrev Via Baltica,
et baltisk samarbeidsprosjekt om en motorveiforbindelse mellom Estland,
Latvia og Litauen, som en ekstremt farlig vei hvor sannsynligheten for
å bli drept og ranet var stor. Dagbladet trykket en artikkel skrevet
av en økonom, med tittelen "Norsk møte med Mafiaen". Artikkelen
var illustrert med en svart/hvit tegning av to gangstere som truet hverandre
med pistoler og som i tillegg var tegnet med pistoler istedenfor hoder.
Overskriften og illustrasjonen tatt i betraktning var hovedargumentet
i artikkelen overraskende nok at norske selskaper i Øst-Europa hadde
lite kontakt med den såkalte mafiaen. Tittelens fokus på mafiaen
og tegningens innhold sammenfaller imidlertid med den pågående fremstillingen
av Øst-Europa som noe tatt ut av det Ville Vesten i Nord-Amerika. De
norske og vestlige forretningsmennene i Tallinn var også opptatt av
å fortelle historier som støttet opp under oppfatningene i de norske
avisoverskriftene, selv om de samtidig ønsket å korrigere et bilde de
mente var for negativt, og i stor del mediaskapt. Det virker på mange
måter som om det er vanskelig å unngå å snakke i dramatiske vendinger
om dette "Vill Vest" bildet av Øst-Europa, selv for vestlige
med mye og variert lokalkunnskap.
Mafia, korrupsjon og vold - eller
rettere sagt historiene om mafia, korrupsjon og vold - fikk en nærmest
mytisk karakter i vestlige miljø i Tallinn. "Europas Chicago"
var en vanlig beskrivelse av Tallinn blant norske og andre vestlige
forretningsfolk. En norsk forretningsmann beskrev Estland slik
"...hele Estland er korrupt, estere smugler alt, til og med leverpostei!".
En vandrehistorie som sirkulerte i det vestlige miljøet var en redselsfortelling
om en amerikansk forretningsmann som måtte hoppe ut av et vindu for
å rømme fra to russiske gangstere. Slik ble historien fortalt til meg:
En amerikansk forretningsmann hadde besøkt en av de mest populære utestedene
i Tallinn blant vestlige, hvor han kom i snakk med to russiske menn.
De tre mennene snakket om musikk og fant ut at de hadde samme musikksmak.
Etter stengetid inviterte den amerikanske forretningsmannen de to russerene
hjem til leiligheten sin for å se på CD samlingen. Da de ankom leiligheten
angrep de to russiske mennene amerikaneren. Han klarte å krabbe inn
på badet og låse døren etter seg. Mens han var på badet kunne han høre
at de to mennene planla å drepe ham. Han bestemte seg for at den enste
løsningen var å hoppe ut av baderomsvinduet som lå i tredje etasje.
Som et resultat av fallet brakk han begge armene og bena. Med store
smerter ble han så liggende i gaten i to timer før en ambulanse kom.
Dette skjedde en fredag og han måtte tilbringe hele helgen på et estisk
sykehus. Han hadde store smerter, men måtte klare seg uten smertestillende
midler. Han ba pleiepersonalet om å ringe dem han arbeidet sammen med,
uten at det ble gjort. Først på mandag ble hans vestlige arbeidsgivere
kontaktet. De bestilte et helikopter som fraktet ham ut av Estland og
til et vestlig sykehus. Historien slutter med at den amerikanske forretningsmannen
aldri senere satte sin fot i Øst-Europa.
Det sirkulerer også andre historier
om menn som blir dopet av estiske og russiske kvinner for senere å bli
ranet av de samme kvinnene, om fysiske overgrep mot kvinner, om skyteepisoder
på åpen gate midt på dagen og om en pistolkule som akkurat så vidt unngikk
å treffe den finske ambassadørens kones hode mens hun drakk kaffe hos
en venn. Det lokale politiet skal angivelig ha kommentert denne hendelsen
slik: "Hva kan vi gjøre, kulene flyr overalt!". Historien
om russerne og den amerikanske forretningsmannen representerer de ytterste
redslene for vestlige som bor i Tallinn. Den kombinerer kriminalitet,
manglende medisinsk infrastruktur (sykehuset kunne ikke tilby smertestillende
midler), det uforutsigbare ved Estland (hvorfor tok ikke sykehuspersonalet
kontakt med de vestlige arbeidsgiverne med en gang?) og fremhever forskjellen
mellom øst og vest (han blir fraktet ut av Øst-Europa i et helikopter
for å få ordentlig behandling i vesten).
Noen av disse historiene har røtter
i faktiske hendelser, men historiene blir først og fremst meningsfulle
gjennom hvordan, når, til hvem og av hvem de blir fortalt. Historiene
brukes ofte både av vestlige forretningsfolk og av esterne selv som
et middel til hanskes med livet i Tallinn og for å håndtere redsel,
men også som en måte å forsterke og opprettholde myten om Tallinn som
et utfordrende sted å være og å gjøre forretninger. Slik blir mytene
om Tallinn brukt til å forklare noen av problemene som blant annet norske
og andre vestlige forretningsfolk opplever i Tallinn. Mytene setter
personlige erfaringer, som kan virke skremmende og uforståelige, inn
i en videre og mere forståelig sammenheng. Når en norsk forretningsmann
forteller eller forholder seg til disse historiene, formidler han også
forskjellen mellom seg selv og esterne og bekrefter dermed sin egen
identitet. Esterne er "mindre utviklet" og bor i et ustabilt
samfunn, i motsetning til det "siviliserte" vesten. Han sier
samtidig at han er modig som mestrer livet i Tallinn. Den estiske forfatteren
Viivi Luik beskriver, i sin roman Ajaloo ilu (Skremmende vakkert),
hvordan redselen for å bli innkalt til forhør under sovjetperioden
var både fascinerende og uviss. Hun beskriver usikkerheten ved å ikke
vite hvorfor man kan bli innkalt til forhør og vissheten om at det eksisterer
en trussel som er mystisk, skremmende, fascinerende og reell på en og
samme tid. På samme måte skaper redselen for korrupsjon, kriminalitet
og mafiaen i dag, myter og historier som kan være basert på reelle hendelser,
men som ofte bare forsterker bildet av Estland og Øst-Europa generelt
som barbariske og ville steder. Men til tross for eller kanskje nettopp
på grunn av, kriminaliteten og risikofaktorene, fortsetter Øst-Europa
å bli betraktet som et sted med mange og nye muligheter. Tallinn blir
ofte beskrevet som en "Boom Town", en metafor som gir assosiasjoner
til gullfeberen i California og den amerikanske Vesten. Disse metaforene
har sammenheng med nordamerikansk historie. Den amerikanske historikeren
Frederick Jackson Turner presenterte sin "Frontier Hypotese"
i 1893. "Frontier" kan på norsk oversettes med utpost eller
grenseland. Turner fokuserte på betydningen av erobringen av den vestlige
delen av Amerika i dannelsen av amerikansk nasjonal karakter. Turner
poengterer at ideen om den amerikanske "frontier" formet amerikansk
mentalitet på avgjørende måter. Han beskrev livet ved det vestlige grenselandet
slik: "I grenselandet er naturen til å begynne med for sterk for
mennesket. Litt etter litt forandrer mennesket villmarken."
Mens Turner fokuserte på effekten
av "the frontier" for amerikanerne, ble Amerika som et hele
ofte betraktet som et "frontier" samfunn av europeere og utlendinger
generelt. Dette bildet av USA var en viktig del av den europeiske myten
om Amerika. På samme måte, har 10 år med vestlige fokus på Øst-Europa
generelt og på Tallinn spesielt som ustabilt og eksplosivt, formet et
bilde av Øst-Europa som et "frontier samfunn". Men i Øst-Europa
er det den barbariske kulturen som skal transformeres og ikke den ville
naturen. Både folk fra vesten og fra Øst-Europa kan delta i søkenen
etter å sivilisere Øst-Europa, selv om de har ulike motivasjoner for
det. Mytisk sett kan erobringen av den siste utposten kan være en passende
oppgave for forretningsfolk, som, etter sigende er skikket til å ta
sjanser, takle risikofylte situasjoner og være nytenkende. Nye markeder,
som Estland, tilbyr nye og ubrukte forretningsmuligheter og risikoer
som kan vise seg å være innbringende. Det ytterste østlige grenseland
er selvfølgelig Russland, men også Estland synes å tilby mange av grenselandets
karakteristiske opplevelser, om enn i en mer moderat og "sivilisert"
form. Estland representerer grensen mellom"usiviliserte" Russland
og det "siviliserte" Vesten.
Jeg har forsøkt å beskrive hvordan
en myte om et sted kan bli til og forsterkes. Myten om Øst-Europa reflekterer
på den ene siden reelle erfaringer av en reell virkelighet. På den annen
side er mytene fantastiske historier som dramatiserer virkeligheten,
ofte på tvers av realiteten. I lys av dette forholdet synes det klart
at de krysskulturelle relasjonene vi ser i Tallinn i dag, har stor grad
av uforutsigbarhet og stort konfliktpotensiale. Samtidig viser historiene
fra Tallinn at slik samhandling kan være en kilde til kreativitet og
fruktbart samarbeid. En forståelse av myteskapende prosesser synes derfor
å ha stor relevans for den måten vi forholder oss til Øst-Europa i dag.